Opprinnelig skrevet: november 13, 2005
Han blir hyllet av israelsk og amerikansk media og av den moderate delen av Israel’s befolkning for fredssoldat, og "martyr of peace". Han blir fremstilt som en engel, mens han i realiteteten var en brutal kriger, og i sin tid en skurk som greide å ødelegge mye for palestinerne med sin bosetterpolitikk. Han var med på å forme en stygg del av bosetterpolitikken, på linje med Baraks plan som var en spesielt brutal versjon av den velkjente amerikansk-israelsk politikken for å nekte motparten nasjonale rettigheter. Den omfattet stenging av elektrisitet, vann, telekommunikasjoner og andre tjenester som gis strengt rasjonert til den palestinske befolkningen. En uavhengig utvikling ble brutalt hindret av militærregimet fra 1967. Folket ble dermed henvist til dyp fattigdom og avhengighet, en prosess som ble betydelig forverret under den USA-styrte "Oslo-prosessen. En grunn er "grensestengningene" som regelmessig gjennomføres, og mest brutalt av duene i regjeringene som er utgått fra arbeiderpartiet. En annen glimrende journalist, Amira Hass, har kommentert det forholdet at Rabin-regjeringen innførte denne politikken "flere år før Hamas planla selvmordsangrep.
Likevel var det noe med Rabin som fikk en ekstrem jusstudent og israelsk soldat til å gå berserk, som tok livet av ham og mest sannsynlig hele fredsprosessen. Rabin hadde i likhet med FN, EU og USA anerkjent Yassir Arafat som palestinernes leder, han var rede til å inngå avtaler og forhandlinger med ham. Arafat snakket stadig om Rabin som hans partner og venn. Ganske forståelig, fordi Rabin behandlet ham med både velvilje og respekt skal man tro på det palestinske selvstyret som har vært med på å gi Rabin det ettermælet han har.
Disse to gamle krigerne, med mange skuddsår, arr og blod på hendene fant endelig ut at de kunne gjøre noe med freden. De kunne forhandle seg frem til avtaler, selv om Yassir Arafat var kjent for å være mistenksom, var han åpen overfor sin forhandlingspartner Yitzhak Rabin. Det må ha vært en kjemi tilstede som stemte mellom dem, siden de fant tonen, og kunne se frem til en fredlig sameksistens. Slik skulle det ikke gå, en av de mange ekstremistene som var livredd for freden sørget for å avlive Y.Rabin. Dette til tross for at Oslo-avtalen ga mer fordeler til det israelske folket, enn det gjorde til det palestinske folket som måtte innrømme å legge seg under herredømmet til Israel. Men om han hadde fått leve, kunne man ha forventet av Rabin at han ville forfølge punktene i avtalen som til siste ville kunne bety selvstendighet for det palestinske folket.
Yitzhak Rabin var selv en gammel kriger, en brutal leder, og førte kampen mot det palestinske opprøret på en brutal måte. Når den første intifadaen oppsto, ga han ordre til sine soldater om å knekke bein og armer på palestinerne, og de tok ham på ordet. En av dem som var mest ivrig etter å torturere palestinene var Yigal Amir, som ble Rabin’s morder. Lederen som sto i spissen for fredsprossesen på den israelske siden, var truet flere ganger av høyre-ekstremister blant israelere. Det ble iverksatt en anti-Rabin kampanje, og noen kalte ham til og med for nazist, det verste ordet en jøde kan bruke om en annen jøde, og med Sharon i front, vaiet de med plakater hvor Rabin var avbildet i SS-uniform. De kalte ham forræder og udugelig, det var med andre ord et stort israelsk opprør mot freden som Rabin og Arafat skulle gjennomføre med hjelp fra både USA og Europa. En av hans største motstandere var Ariel Sharon og Likud, som Rabin mente var med på å fyre opp under motstanden mot ham. Likud’s høyrepolitikk godtok ingen fred, det er de som styrer Israel i dag, og som jeg har skrevet om tidligere.
Gjennom fire år av sin ledelse oppnådde Rabin en rekke fredsavtaler med både palestinerne og med Jordan, i ett av sine siste intervjuer med CNN fortalte han at han var rede til å gå i fredsforhandlinger med Syria. Han hadde en fremtredende posisjon som Israel’s statsminister, og både israelere som var tilhengere av ham, og verden forøvrig mener at freden gikk i graven med Rabin. Det kom ingen etter ham som var villige til å fortsette, selv om Peres forsøkte, hadde han ikke nok støtte i regjeringen som da var overrepresentert av høyrekrefter. Han viste heller ingen stor vilje, men fremstor mer som en glatt taler. Og Yassir Arafat hadde ikke lenger en fredsforhandler, fordi ingen andre ville snakke med ham. Sharon mente han var irrelevant, det samme mente han om både FN og Europa. I stedet for å gå inn i samtaler med den anerkjente palestinske lederen sørget Sharon for å svekke hele det palestinske selvstyret, satte Arafat i arrest, ga ham skylden for alt som gikk galt, noe som er vanlig både blant kommunister og konservative, og etter 11. september fikk han en enorm mulighet for å få en plass i partnerskapet Bush/Putin i krigen mot terror.
Mange kaller Arafat for terrorismens far. Terror har blitt brukt som virkemiddel så lenge mennesker har eksistert.. Alle som har blitt okkupert gjør opprør, blir de ydmyket lenge nok vil de ty til ekstreme metoder. Likevel fordømte Arafat gang på gang, på engelsk og arabisk angrep mot Israelere, mens den ufyselige sionistiske propagandamaskinen har gått på full damp i 45 år, har de klart å skape ett bilde av mannen som satte Palestina på kartet som noe skittent og noe man ikke kunne forhandle med, og selvsagt terrorist som måtte ties ihjel, på samme måte som de tier ihjel angrepet på det amerikanske skiper USS Liberty. Det har aldri blitt påvist at PLO-lederen hadde ansvaret for flykapring eller massakren i Munchen under OL. Hadde dette vært påvist ville mannen fått dødsstraff i Jordan og vært et legalt mål for drap av den israelske ledelsen.
Det dukket opp et annet navn som ble forbundet med disse handlingene, en mann ved navn Abu Nidal, tidligere PLO medlem, en opprører og voldsmann, som drepte PLO medlemmer og ble sparket ut i 1974. Han ble funnet død i Irak for noen år tilbake. Abu Nidal var kjent for terrorisme i utlandet og var blant de ekstreme som aldri ville ha gått inn i noen forhandlinger med Israel. Abu Nidal: den mest fryktede Palestinske terroristen, (opprinnelig navn: Sabri al-Banna), ble født i 1937 i den Palestinske havnebyen Jaffa. Familien hans var en av de rikeste og mektigste i Palestina og eide digre landområder med appelsinlunder. Når Sabri al-Banna var barn, tok de europeiske innvandrerne/sionistene alt av familiens landområder, villaer, hus og alt annet familien eide. Han og hans familie endte visstnok opp med å bo i et telt i en flyktningeleir på Gazastripen ribbet til skinnet. Han dedikerte sitt liv til å bekjempe Israel. Abu Nidal sto også bak en rekke drap på moderate palestinske ledere. Israelske medier har ikke akkurat vært oversvømt med stoff om denne mannen, for hvert smell som hørtes, eller som skjedde, var det kun en person som skulle stå ansvarlig, det var ham som satte Palestina på kartet, Yassir Arafat, som palestinerne så på som sin landsfader, selv om mange også uttrykte misnøye med ham som leder, noe som er vanlig blant alle folkeslag, ingen har 100% oppslutning, likevel anerkjente de ham som sin leder. Dette ble ikke tatt hensyn til av den israelske staten. De var mer interessert i å demonisere ham – enn å være med på ett samarbeid om en fredsløsning. Abu Nidal kunne herje i fred, i PLO’s navn, men det amerikanske utenriksdepartementet, innrømmet at de ikke kunne sette Arafat i forbindelse med utenlandsk terrorisme. Det har heller aldri vært en populær ide hos palestinerne, de så på Israel, okkupanten som fienden, de ser også på USA som en fiende, men har også ett sterkt ønske om anerkjennelse fra USA på linje med Israel.
Den britiske Midtøsten-eksperten Patrick Seale – som skrev en biografi om Abu Nidal – lanserte teorien om at den beryktede terroristen også kan ha arbeidet for Israel.
- Han var en leiemorder, sier Robert Fisk. Istedenfor å arbeide politisk for å få en palestinsk stat tok han imot oppdrag for dem som trengte ham.
Var det ikke mange som trodde at de ekstreme kreftene kun befant seg på den palestinske siden? Vi har i flere år fått nyheter som skulle avslørt hvor ekstreme den israelske høyresiden er, men det har blitt nedjustert til "selvforsvar", selv om vi har vært vitner til husraseringer, stjålne eiendommer, ran av palestinske bønder’s jord, ødeleggelser av oliventrær, kollektive avstraffelser, utenomrettslige henrettelser, ydmykelser og vold, bygging av mur/sikkerhetsbarriere langt utenfor de anerkjente grensene. I den siste tiden turde media å presentere bråket til bosetterne som ble trukket ut av Gazastripen etter håret, men det var fordi israelsk media presenterte bråket og opptøyene selv, og dessuten ville Sharon vise at han sto ved sin del av avtalen inngått med Bush og EU samt Russland. Gaza har heller ingen religiøs eller stor historisk betydning for Israel. Problemet er at bosetterne på Vestbredden blir stående, og det er lagt planer for flere utvidelser. Noe jeg ikke tror vil gå i lengden, USA kan ikke godta det, det er deres ord som er avgjørende i denne prosessen, om Bush sammen med Condi Rice klarer å få fullført veikartet til fred, vil det for ham skape ett godt ettermæle, det vil være en seier som vil gagne ham i stor grad, og vil lappe over mange av de skadene som Bush-regimet nå sliter med.
Leah Rabin, enken til den steile og mutte statsministeren som ble myrdet av høyresiden, har i ettertid langet ut mot Netanyahu som ble sett på som bosetteren’s fremste forkjemper sammen med Sharon. Hun tvilte sterkt på om statsminister Benjamin Netanyahu ønsket fred. Hun forsvarte Yasser Arafat og uttalte at dagens israelske regjering forsøkte å tvinge ham i kne. Videre minnet hun Israel’s regjering på at de selv var terrorister mot britene.Leah Rabin minnet om at israelerne i sin tid også var terrorister og bør vite at det ikke var lett for president Yasser Arafat å nedkjempe terroren 100 prosent. Dette uttalte hun to år etter drapet på sin ektemann, før den palestinske lederen ble satt i fengsel av Sharon i Ramallah. Hun var også den som sto bak sin mann i den tiden freden skulle bli gjennomført, og ble sett på som en torn i siden på den israelske høyresiden. Mest sannsynlig hadde hun større makt bak sin mann enn det som ble oppfattet av folk flest. Flere artikler om Leah Rabin viser at hun var aktiv og ivrig for å få igjennom en fredsavtale.
sitat: Leah Rabin sier hun ikke er overbevist om at det er klok politikk å forlange at Arafat skal kvele all terror:– Hvis man venter til man ser om det er 100 prosent vellykket, så er jeg redd freden vil fjerne seg lenger og lenger for våre øyne. Det er min vurdering, sa Leah Rabin.
Jeg vil avslutte med å si at jeg kan ikke si meg annet enn enig med Leah Rabin’s vurdering.
